Hjelpemidler er helt avgjørende for at funksjonshemmede kan gjøre vanlige aktiviteter som å dusje, spise, dra dit en vil, studere, jobbe – ja, til rett og slett å ha en aktiv hverdag. Tilgang til hjelpemidler handler derfor om helt grunnleggende forhold i menneskers liv.
Vi har i dag et robust formidlingssystem: staten har ansvaret for finansieringen, undersøkelser viser høy brukertilfredshet, og det er et nært samarbeid mellom brukere, kommuner og statens hjelpemiddelsentraler – alt som er nødvendig for å finne nettopp det hjelpemiddelet som fungerer for deg. Dette står i folketrygdloven. Den loven sikrer deg forutsigbarhet og trygghet, akkurat slik barnetrygden og sykepengeordningen sikrer deg forutsigbarhet og trygghet når du får barn og når du blir syk. Heldigvis.
Med regjeringens forslag vil kommunene få ansvaret for hjelpemidlene. Da risikerer du å stå uten det hjelpemiddelet du trenger hvis kommunens budsjett er brukt opp eller å måtte ta til takke med det hjelpemiddelet kommunen har råd til selv om dette ikke passer slik det skal.
Hvis tilbudet til hjelpemidler som er helt nødvendige i hverdagen blir svekket, kan det også føre til isolasjon og passivitet. Flere kan få problemer med å være i jobb. Presset på samfunnsøkonomien vil i så fall øke. Det kan bli dyrt å spare på kompetansen og bygge ned tilbudet. Dagens system kan forbedres, men svaret er ikke å ta hjelpemidler ut av folketrygden og splitte opp hjelpemiddelsentralenes helhetlige ansvar.
Hjelpemidler for funksjonshemmede handler ikke om lokalsamfunn og lokaldemokrati, men altså om rettsikkerhet, finansiering og spesialkompetanse slik at innbyggerne som trenger hjelpemidler får det de trenger.
Hjelpemiddelpolitikken har allerede vært utredet en gang: av Holteutvalget i 2010. Da fikk utvalgets forslag så omfattende kritikk at de blei lagt i en skuff. Men nå fremmes forslagene igjen! At kommunene blir mer robuste, endrer ikke viktigheten folketrygden har for rettigheter og finansiering.
Endringsprosesser skal jo føre til forbedringer, og da er det smart å ha kunnskap på forhånd om endringene faktisk kan føre til forbedringer. Det gjelder også for denne saken og for innbyggere med funksjonsnedsettelser. Denne kunnskapen er det vi, funksjonshemmedes organisasjoner og fagmiljøer, som har, og derfor må vi involveres. Først kunnskap – deretter handling!
NHF og A.L.F. Buskerud menerat det ikke må fattes vedtak om å overføre hjelpemidler i dagliglivet fra folketrygden til kommunene. Først må man foreta en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken. Denne gjennomgangen må skje i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner og fagmiljøer som kan hjelpemiddelformidling, for å sikre en robust hjelpemiddelformidling framover.
Vi vil ha politikere som gjør gode vedtak og som vet hva de vedtar!
|